Det begynte bra. Etter litt problemer angående vegbeskrivelsen, kom undertegnede frem til kveldens lokaler, godt hjulpet per telefon av nevnte Señor Reuys. Her ble jeg møtt i døra av en entusiastisk og høflig Monsieur Lilledahl som var korrekt antrukket og som forbedret et allerede imponerende førsteintrykk med å be meg på litt tidsriktig julegløgg.
Vel inne så jeg at jeg hadde truffet ganske bra på klokkeslettet da klokka på veggen lyste kvart på 6. Tilstede i salen var fra før Señor Reuys i elegant dress, med en pent antrukket Frue, og de satt i en av de to behagelige sofaene som befant seg direkte til venstre for et staselig langbord. Ved siden av dem satt Herr Thoresen, en debutant i Sofistikert samlag men som gled like elegant inn i selskapet som Vertens Frue i det hun kom og satte seg til rette på sofaen like over den tidligere beskrevne.
Etter de behørige hilsnene på alle og enhver, satt vi oss tilrette for et par velformulerte diskusjoner. Emner som ble tatt opp var vel først og fremst spørsmålet om hva som ville bli servert (vi husker selvfølgelig fremdeles den herlige kyllingen og snøen servert av Señor Reuys), men vi diskuterer også de fraværende gjestene, relativt fargerikt.
Det tok ikke lang tid før resten av gjestene ankom på rekke og rad: Strand, Julian, Barsk og til slutt Philip i et par meget forfriskende boots. Vi var nu oppe i 10 gjester, en antall som stemte utmerket med det forventende siffer, og var klare til å endelig få vite hva som ville bli servert.
Her viste igjen Monsieur Lilledahl seg å være en verdig etterfølger som vert, da han uten å røpe noe gir oss sjansen til å tippe kveldens hovedrett, før han nesten ertende begynner å sette ut grønsaker på det mektig elegant danderte langbordet.
Til alles overraskelse kommer så Monsieur Lilledahl glidende inn i den varmt belyste stua med en fylt kalkun. Undertegnede tror vel han snakker for alle når han sier at vi hadde ikke forventet noe så storartet, og blir mektig imponert. Kalkunen blir videre skåret opp med kyndig hånd av Verten, mens praten glir latt etter et par glass julebrus, villa og vann. Verten fortsetter så med å kontrollert åpne en (visstnok) god flaske rødvin, og middagen begynner.
Praten glir lett under hele seansen, og latteren henger løst over hele bordet. Verten blir belønnet for sitt eminente arbeid med runde applaus, og vi sitter stort sett og koser oss. Jeg tror alle vil være enige i at det skal godt gjøres å ha en bedre aften.
Etter den fortreffelige middagen går følget tilbake til sofaene, hvor kveldens videre underholdning blir diskutert. Her må Monsieur Lilledahl fritas for enhver skuffelse; han hadde kort tid på å arrangere og når selv det som er planlagt ikke fungerer er det ikke lett å være vert. Resultatet blir noe som om enn kanskje ikke var alverdens sofisitikert, fremdeles var ganske morsomt og hyggelig, og en god oppvarming til kveldens dessert!
Desserten var brakt av Frøken Barsk, og viste seg å være to skåler dronning Maud-pudding ( i passende størrelser) en eske med brownies samt en Oreokake av generøs størrelse. Her blir det etterhvert konsumert så mye at mange av oss hadde lite behov for frokost påfølgende morgen.
Omtrent kvart på seks finner vi, gjestene, ut at det kanskje er på tide å trekke oss tilbake. Derfor takker vi pent for oss, tar på oss våre frakker, og lar det ligge igjen et par lapper. Så kjører vi mette og fornøyde hjem og konkluderer med at Monsieur Lilledahl var en verdig etterfølger til Señor Reuys.
Nu gjenstår bare planleggingen av det litt mer uformelle, men minst like minneverdige Julebordet.
